ny blogg

http://succexy.blogg.no/

non, je ne regrette rien

Tre forskjellige ting:

I går så jeg La Vie en Rose, og det er vel ikke noe tvil om at Marion Cotillard fortjente den Oscaren. Hun bar hele filmen, og var ikke avhengig av en eneste medskuespiller for å gjøre en helt fantastisk innsats. Jeg visste at Édith Piaf hadde hatt det vondt, men at det var så mye smerte hun hadde opplevd visste jeg ikke. Jeg kan umulig forestille meg hvor forferdelig det må ha vært. Med en gang man såvidt begynner å smake på lykke, blir det revet bort på den mest brutale måten. Jeg har lenge tenkt på å såvidt begynne å sjekke ut Édith Piaf, men jeg har liksom aldri helt visst hvor jeg skulle begynt hen. Det er jo så fantastisk mye. Tips, anyone?



"17. mai er den lykkelige kjernefamiliens demonstrasjonsdag mot oss som ikke har gjort det vi skal i livet. Så en gang, skal jeg sprenge meg i lufta. Rett ved en lykkelig kjernefamilie. Jeg blir kvalm!" -norsklæreren min om 17. mai.

I dag har American Life seksårsdag! I den anledning tenkte jeg å poste min favorittsang av Madonna som, ja nettopp, befinner seg på akkurat det albumet. Et særdeles undervurdert et sådan. Nothing Fails, live med gospelkor:

asking for flowers

Når noen dør skal man være trist. Så etterpå skal man ikke snakke om det. Det blir nesten tabu. Sånn sett beskriver Is-slottet av Tarjei Vesaas mange tanker jeg hadde rundt et selvmord som skjedde i klassen i september. Hovedpersonen er opprørt fordi det virker som dødsfallet til en klasseveninne etter noen uker plutselig er totalt glemt, og slik følte jeg det også ganske lenge etter det skjedde i vår klasse. Jeg husker spesielt hvor vondt det var at det stod én pult tom i klasserommet. Heldigvis fikk jeg snakket mye med en nær venn av han som begikk selvmordet, og i ettertid en god venn av meg óg, etter det skjedde. Uten det vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle fått utløp for alle tankene jeg hadde rundt det. Det går fortsatt ikke én eneste dag uten at jeg tenker på det.

Ålreit. Over til noe mye mer morsomt: Ellen DeGeneres og en Hawaii chair!

i'll be the garden, you'll be the snake

Jeg har fått mange spørsmål fra bloggens iherdige fanskare et spørsmål om hva bloggnavnet betyr. Det er rett og slett en tittelen på en sang fra Ingrid Olavas album Juliet's Wishes som heter, ja nettopp, George, Fred and Me. Spill av under hvis du vil høre.



Jeg synes norsk musikk generelt har en tendens til å bli veldig opphauset både i Norge og i utlandet. Opphauset kun fordi det er norsk, og jeg tror det overrasket folk at det går an å lage ålreit musikk her også. Jeg mener derfor at mange får litt i overkant mye skryt. Jeg har en forkjærlighet for kvinner med gitar og/eller piano/keyboard/synth. Her har Norge hatt en liten eksplosjon de siste årene. Singer/songwriter-tradisjonen i Norge begynte vel så smått med Unni Wilhelmsen midt på nittitallet. Jeg var hardcore Unni-fan når jeg var 15-16, og hun vil alltid ha en pitteliten plass i hjertet mitt. Så for et par år siden, begynte de å dukke opp over alt. En kan nevne i fleng; Marit Larsen, Susanne Sundfør, Rockettothesky, Elvira Nikolaisen, Christel Alsos, Silje Nes, Hanne Hukkelberg, Marte Wulff, Karen Jo Fields osv. Noen er bra, noen er ålreite, mens andre finner jeg temmelig håpløse. Jeg vet jeg kanskje gjør meg upopulær når jeg går ut imot type Susanne Sundfør, Rockettothesky og ikke minst Ida Maria, men tingen er at det fins så mange andre som gjør det samme så mye bedre. Ålret... Dette skulle ikke være en "jeg er sur og bitter-post". Det eneste jeg egentlig vil frem til er at jeg ikke tenker sånn om Ingrid Olava. Der mener jeg vi har noe unikt. Greit nok, det er tusen damer der ute som spiller piano og utleverer seg selv, men ingen gjør det akkurat som henne. Nei, om dere ikke har hørt flere Ingrid Olava-låter enn de som ble spilt på P3, gjør det nå. Du kommer ikke til å angre.



Jeg og Eli har bestemt oss for å gå til anskaffelse av to stykk fisk når vi begynner på folkehøgskole til høsten. De skal hete Brynjulf og Verner, oppkalt etter hvilke navn som har navnedag på henholdsvis oppmøtedagen og første skoledag. Nå gjelder det bare å finne fisker som digger å være greit alene i en bolle, som lever i sånn ca. akkurat ti måneder og som ikke trenger mye stell eller dilldall. Jeg ønsker oss lykke til med det.

Jeg bytter emne igjen: Madonna falt av en hest i morges, og ble sendt på sykehus. Er det da litt slemt at jeg tenkte "Faen heller om hun avlyser konserten!" før jeg tenkte "Åhærregud, går det bra med henne?!" (jeg tenkte jo det óg... etterpå). Det årna seg visst, og hun kom unna med blåmerker og "mindre skader". Bedre enn sist i allfall, da både kragebein, ribben og en hånd knakk. Hold deg unna hester før 28. juli, okei? Jeg drømte forøvrig i natt at jeg var med eller var leder i en Madonnakult og løp rundt og ropte "MAKE WAY FOR THE QUEEN!!". Jeg ler, men liker det litt.

Jeg liker forøvrig å se for meg at ulykka så sånn ut:

our noses have begun to rust

Det er helt vilt hvor fort tiden går. Ikke når du venter på at den skal gå, men når du ser tilbake på ting. Jeg skulle egentlig på jobb i dag ganske lenge, men fikk en telefon og fikk beskjed om at jeg bare behøvdes i en time mellom halv ni og halv ti i kveld. Da fikk jeg panikk, og ble desperat etter å ha noe å gjøre. Jeg og Ingrid i klassen forsøkte derfor desperat å arrangere en kveld på et utested i byen sammen, men det gikk ikke akkurat. Jeg føler at jeg lever et temmelig innholdsløst liv for tiden. Jeg har et en god samling knallgode venner som alltid er der, men jeg har kanskje gjort for lite for å holde på de gode "bekjente". Det kan sikkert ha noe å gjøre med at alle er travle for tiden. Det er tross alt innspurten på siste skoleår på videregående. Jeg har på den andre siden ingen rett til å klage, ettersom jeg ikke akkurat jobber ræva av meg for å holde kontakt eller tar initiativ til noe som helst. Jeg håper det tar seg opp snart. Nå er russetida rett rundt hjørnet, og så kommer sommerferien, før jeg drar avgårde på folkehøgskole. Der vil jeg nok få både nye impulser og venner så det holder.

Jo, tilbake til det med tiden. Jeg lette etter noe så spennende som når jeg spilte av en spesifikk sang for første gang. Dette førte meg til MySpace-kommentarene mine. MySpace har jeg ikke brukt på evigheter, og er derfor så godt som blitt en oppbevaringsplass for ting som de var før. Nå tror du vel kanskje jeg skal komme med en lang tirade om hvor mye bedre ting var før, men det er ikke det jeg skal. Det er klart jeg savner visse ting, men jeg har det bedre nå. Jeg brukte MySpace fast mellom 2005 og 2007 vil jeg si, altså da jeg var 15-17 som nettopp er den perioden man virkelig finner ut av seg selv, roter og eksperimenterer (lukk kofferten), og knytter masse nye bånd. Jeg begynte i alle fall å skumme igjennom fra begynnelsen, og så utviklingen fra usikker og innelukka metalgutt til den jeg så godt som er i dag. Alt var der. Nye venner og de første forelskelsene, ting jeg hadde glemt. Ting jeg ikke har tenkt på på hundre år. Det virker som så utrolig kort tid siden, samtidig som det virkelig kjennes at mye tid har gått, og at jeg har både vokst og utvikla meg. Noe som i grunn er betryggende, selv om jeg jeg nå og da ønska meg tilbake til den tiden, der jeg satt og leste side opp og side ned meg gamle minner (klisjé, ja jeg vet, skyt meg).

Ok, dette var ikke mye hemmelig eller noe, men det var sinnsykt godt å få det ut.

Og hurra, her har jeg laga en kollasj. C'est moi fra 2005 til nå:

don't take out your handkerchiefs

Her kommer en del småtteri:

Nå er jeg frisk, i allfall så frisk som jeg kan bli. Bortsett ifra at jeg har blitt forkjøla, men det telles ikke som å være syk, når man har vært spysyk lenge. Nå er jeg rastløs, og vurderer egentlig å dra til byen bare for å komme meg litt ut. Jeg skulle i grunn komme litt i kontakt med omverdenen i går kveld, men ditt og datt gjorde at det passet bedre i kveld. Det er jo vel og bra, men det er jo så lenge til i kveld!

Det var når jeg gikk til butikken i går at jeg innså at jeg hadde vært borte og utenfor lenge. Tre dager uten å kjenne friskluft er skumle greier. Man venner seg på det, og merker først hvordan man har savnet det idet man kommer ut igjen. Det var veldig godt. Også har det jo blitt så varmt!

The L Word. Jeg spør meg selv, nesten daglig, hvorfor jeg ser på det. En 40 minutter lang episode består jo sånn ca. av 20 minutter pinlig lange og liksomsexy sexscener. Det er nesten ikke en overdrivelse engang. Selv om jeg, kanskje hvert femte minutt, gremmes over dårlige sjekkereplikker, forferdelige hook-ups eller ekle karaketer får jeg ikke nok av det. Hadde det ikke vært for Alice og Shane, hadde jeg nok hoppa av for lenge siden. De holder det nokså friskt. Uten dem hadde det vært ei stor orasnje, klissete gugge.

Forresten: sjekk ut Grooveshark. Finner du det ikke på Spotify, finner du det kanskje mest sannsynlig her (...men ikke kjeft på meg hvis du mot formodning ikke skulle gjøre det).

i can see your halo halo halo

moon river

Jeg hater, hater, hater å spy. Enda værre er det å spy offentlig. På elleve timer spydde jeg åtte ganger i går kveld, i natt og i morges. Jeg begynte såvidt å kjenne meg rar i magen på jobb, så jeg dro. Det gjorde jeg jammen rett i, for idet jeg setter meg ned for å trekke litt luft kommer det. Utover mine yndlingstøysko, selvfølgelig. Jeg følte meg bra igjen. Sånn er det jo etter man har kasta opp. Jeg fant en søledam og fikk vekk det verste spyet fra skoene, og kom meg på bussen hjem. Halvveis måtte jeg gå av å spy igjen. Jeg tok taxi hjem derfra, og fyttigrisen så flaut det er å sitte å stanke spy. Uansett, nok detaljer nå, jeg har hatt en ganske jævlig natt (jeg drømte i tillegg at hele The L Word foregikk på døvespråk) og morgen. I dag har jeg levd på Cola og luft. Jeg har prøvd meg på å spise både banan on tomatsuppe, men ikke mye gikk ned, men nå spiser jeg! Jeg spiser brød FFS! Det må være et tegn på at ting begynner å se bedre ut. Jeg har en mistanke om at jeg ble smitta av omgangssjuken da jeg besøkte slekt på Levanger hvor samtlige nettopp var ferdig med det. Det var risikabelt, men jeg vil allikevel si det var verd det, for jeg har verdens nydeligste søskenbarn. Og jeg er hans vitne. Som er det samme som fadder. Bare borgelig. Ikke kristelig. Skoene er forøvrig også ferdigvaska nå. Greit i grunn, de trengte det.


I forrige uke var klassen på kunstutstilling, og jeg tar meg friheten til å påstå at dette ikke er kunst:

la voix

Jeg vet at jeg har sett en god film når jeg kommer skjelvende og/eller gråtende ut fra en kinosal (uten at det var på grunn av noe skummelt eller ekkelt). Det skjer ikke ofte. Jeg er ikke så altfor lett å rokke ved. Selv om jeg ikke tror at noe noen gang kommer til å slå Titanicgrininga mi, har det i det siste vært en del gode kandidater. Uansett, i dag skjedde det igjen. Jeg så Milk for andre gang på kino. Klart var det trist og jævlig første gang også, men mellom da og i dag har jeg lest meg mer opp på hvem Harvey Milk var og hva han har gjort, så den gjorde ekstra sterkt inntrykk i dag. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg skal ikke spoile noe, men da det lille klippet av den ekte Harvey Milk som vinker til tilhengere med et digert glis rundt munnen og tårer i øynene blir vist rett før rulleteksten, klarte jeg ikke å holde igjen. Vel, ikke at jeg prøvde heller.



For dere som eventuelt ikke vet hvem Harvey Milk er, eller rettere sagt var, her er en bitteliten innføring: Harvey Milk var den første åpne homofile som ble valgt til byråd i San Francisco. Før dette hadde han stilt til kandidat tre ganger uten å lykkes. Som byrådsmedlem kjempet han for minoritetsgrupper, noe som såklart gjorde konservative meget irriterte, også en av hans politiske rivaler (som jeg ikke skal nevne navnet på ettersom det er kjipt hvis du skal se filmen) som endte opp med å skyte og drepe både daværende borgermester og Milk. Da er linjende tegnet, og jeg anbefaler deg på det sterkeste å se filmen for å få med deg alt det fantastiske og forferdelige som hendte i mellom.



Verden trenger flere som Harvey. Det som er dust er at det ser ut som Milk ikke har lenge igjen, i alle fall på trønderske kinoer, skal man se på billettsalget. En skulle virkelig tro at Oscar for beste manus og beste mannlige skuespiller skulle hjelpe. Jeg mener, alle dro jo for å se Slumdog Millionaire etter Oscarutdelinga. Nuvel, her er manusforfatterens takketale. Emosjonelt indeed.

double dutch bus

Det er fredag, og jeg har endelig samlet krefter til å blogge litt om Trondheim internasjonale filmfestival Kosmorama. I år var jeg igjen frivillig, noe som betyr så mye gratis film jeg vil, når jeg vil. Markedsgjengen, som jeg var med i, gjorde ferdig alt arbeid før alt begynte, og fikk derfor fri fra jobb under hele festivalen. Jeg har sett så mye bra, og noe dårlig. Jeg synes det er hakket kulere å dra frem det bra. Jeg velger meg ut ni favoritter. Ja, ni er mye med tanke på at jeg tilsammen så søtten filmer.

Skulle du få tilbudet om å noengang se én eller flere av disse filmene, så nøl ikke med å takke pent ja! Trykk tittel for trailer.

Louise-Michel (kan komme godt med å kunne fransk)
I've Loved You So Long
I Am Because We Are (evt. her for hele filmen)
Mommy is at the Hairdresser's
Frozen River
Dummy
The Country Teacher (kan komme godt med å kunne tsjekkisk)
Mammut
Gran Torino

På en måte er det godt at det kun er en gang i året, for det er merkelig hvor sliten man faktisk blir av bare å sitte stille og se fremover. Jeg hadde ikke overledt uten kaffe, for å si det sånn.

phonography

Mitt liv de siste 9 dagene: like rotete, uorganisert, kaotisk og overveldende som lageret på jobb. Bare at istedet for smågodt, marsipanpølser og lakrisstenger har det vært prøver, innleveringer, pugging og jobbing i et kjør. Det største problemet jeg alltid har hatt med skolen er det at lærerne i de forskjellige fagene aldri samkjører seg eller snakker med hverandre. Det er enkelt: jo mer vi får å gjøre samtidig, jo kortere tid får vi på hver enkelt oppgave. Dette resulterer i dårligere resultater enn hva det kunne ha vært. Det har jeg fått merke selv. En lang og god klem fra Ingrid hjalp, da.

Har jeg gjort noe gøy siden sist? Joda, noe. Jeg har for eksempel endelig fått sett Slumdog Millionaire. Se den. Jeg tror jeg hadde satt enda mer pris på den hadde jeg ikke måttet sitte helt ytterst helt lengst ned mot lerretet. (Andre kinotips: Changeling, The Curious Case of Benjamin Button, Revolutionary Road). Jeg gleder meg masse til å få sett Milk og til The Reader kommer. Jeg begynte å grine da Kate Winslet vant sin første Oscar. På tide spør du meg.



Åh! En gøy ting til. I går var jeg på servicekurs på jobb, og hun som holdt kurset hadde handlet hos meg. Hun beskrev det som "en fantastisk opplevelse" og målte egentlig det meste opp imot hvordan jeg hadde behandlet henne som kunde. I dag når jeg var på jobb kom hun innom og sa noe som "Hallo! Hvordan går det med superstjerna mi? Jeg skal bruke seg som eksempel når jeg har kurs for den andre Location-avdelinga, med navn og alt!". Da ble jeg forfjamsa, litt flau, veldig glad og ganske stolt. Det så hun tror jeg, for hun fortsatte raskt "det er deg vel unt! Det var en helt fantastisk opplevelse for meg! Utrolig flott, altså!". Engasjert kan man si. Jeg fikk uansett lært mye på kurset, da. Det er mye man ikke tenker på, som man bør tenke på når det kommer til service og kundebehandling. Neste gang du kommer, Trond Giske, sier du ikke nei til den stratosen for en tier sammen med popcornet! Bare en kiosk, sier du? Pffft, sier jeg.

Ting ser noe lysere ut framover. Ikke en eneste innlevering jeg vet om før om en to ukers tid, Kosmorama begynner på torsdag, jeg har tatt meg fri fra jobb i en uke, og fra i natt av vil YouTube kontinuerlig fylles opp med videoer fra Britneys nye turné. Ja, jeg er spent! Selv om hun ikke lenger kan å danse og at setlista suger hest.

tap at my window

Dette innlegget handler om noen mest sannsynlig kun jeg vil finne det spor interessant: Madonna. Jeg og Stine har solgt de ordinære ståplassbillettene våre til konserten 30. juli og kjøpt Golden Circle-billetter til den 29. i stedet. Dette betyr i bunn og grunn at vi for 300 kroner ekstra kommer helt oppi scenen, og det er verdt det. Jeg håper det blir nye kostymer og litt mer klær denne gangen, for det hun har ikledt seg til nå på turneen har hverken vært flatterende, pent, kult eller noe som helst positivt jeg kan komme på (muligens med unntak av dette og dette. Dette fører meg naturlig videre til hvordan hun ellers har sett ut i det offentlige de siste 12 månedene, og at hun endelig ser ut til å være på rett kjøl igjen. Her er en oversikt over alle hennes offentlige opptredner fra februar i fjor til Oscar-festen på søndag.



Nummer tre og sju var katastrofale, ellers har det vært mye likt og konservativt. Det er i grunn veldig greit ettersom hun viser så mye på andre arenaer. Det jeg prøver å få frem med alt dette er at hun så fantastisk ut på søndag. Der. Det var egentlig bare det jeg skulle skrive, men det utvikla seg til alt dette. Men hva har man personlig blogg for hvis man ikke skal skrive om det som opptar en?

fairytale

Jeg har i grunnen brydd meg veldig lite om norsk Melodi Grand Prix de siste årene, også i år, men jeg måtte selvsagt få med meg finalen. Jeg ble mildt sagt veldig engasjert. Jeg hang meg mest opp i alt som var dritt, men Alexander Rybak vant hjertet mitt. Jeg tror vi har store sjanser i Moskva i år. Dette blir sagt hvert år av optimistene og idiotene (de som trodde Guri Schanke hadde større sjanse enn en snåball i helvete), men i år er jeg enig. Vi har en helsikes fengende sang, en performer med et heidundrende sceneshow og sjarm herfra til Ljubjlana. Dessuten er han fra Hviterussland og kan sanke noen stemmer fra Øst-Europa som ellers gir blanke F i oss uavhengig av sang, pluss at at den i tillegg til den norske folkemusikken har noe klart baltisk over seg. Æ har trua.



Nå er vinterferien over, og det har som alltid gått alt for fort. I morra braker det som ser ut til å bli den mest hektiske uka på lenge løs. Jeg gleder meg ikke. Én ting er i alle fall sikkert: dette er første gang på mange år at jeg på spørsmålet "har du fått gått på ski i ferien nå, da?" kan svare med et stolt og rungende "JA!"

Bilder fra hyttetur:

it's not me, it's you

I natt drømte jeg at jeg halshugde Lily Allen i vaskerommet hjemme, og det er rart ettersom jeg liker Lily Allen. Nok om det.

Jeg har kommet hjem fra en fortreffelig hyttetur i Tydal med to lekre venninder. Jeg oppdaget at jeg hadde avskrevet vinteren på samme måte som jeg hadde avskrevet sommeren. I fjor sommer fant jeg nemlig ut at bading og soling og sånt faktisk er fint, og nå fant jeg ut at snø og aking og grilling også er fint... dog i moderate mengder.

Når jeg kom hjem ventet det to konvolutter på meg. En ekkel og en fin. Den ene inneholdt porno fra magasinet Cocktail (ironisk at det er et pornoblad med damer i fokus). Jeg er ikke så veldig fan av porno, men jeg setter pris på at det er så rett på sak. At det ikke prøver å være noe det ikke er. Veldig "Halla, her er det folk som har sex! Vil du, så er det her!". Noe annet hadde vært flaut. Nuvel, verket jeg fikk i posten hadde ingen tittel, men derimot en veldig lang tagline; "Fire fittelesber på kanon i Bergen! En kuk, tre fitter! knuller og filmer!" (ja, med liten k). Maja jobber i kiosk med masse pornoblader. Hun deler. Jeg er så sint for at jeg må jobbe når jeg er invitert på middag hos bestemoren hennes. Heldigvis flytter jeg nærmere Maja til høsten. Ja, også var det den andre konvolutten. Et valentineskort. Jeg får besøk i midten av mars. Knis!

static anonymity

Ok, jeg kunne ikke dy meg. "Alle" rundt meg blogger om musikk. Jeg vet det er snart mars allerede, men jeg synes en oppsummering av hva jeg har hørt mest på i 2008 er på sin plass. Om ikke bare slik at jeg selv lett kan ha oversikt. Hvis noe skulle virke interssant, kan du trykke på albumnavnet og det fører det til det jeg mener er den beste sangen fra albumet. Prøv å se bort ifra de til tider flaue Windows Movie Maker-videoene. Forresten: nei, det er ikke tilfeldig at Tegan and Sara-platene ikke har link. Jeg er så lei!

30. Neko Case - Fox Confessor Brings the Flood

29. Maria Taylor - Lynn Teeter Flower

28. M.I.A. - Arular

27. Final Fantasy - Has a Good Home

26. Madonna - Ray of Light

25. Jenny Wilson - Love and Youth

24. Bishop Allen - The Broken String

23. Sheryl Crow - Detours

22. Nicole Atkins - Neptune City

21. Tegan and Sara - So Jealous

20. Jenny Lewis with the Watson Twins - Rabbit Fur Coat

19. Goldfrapp - Felt Mountain

18. Cat Power - The Greatest

17. Tegan and Sara - If It Was You

16. Band of Horses - Cease to Begin

15. Britney Spears - In The Zone

14. Crystal Castles - Crystal Castles

13. MGMT - Oracular Spectacular

12. Goldfrapp - Supernature

11. Nick Drake - Five Leaves Left

10. Charlotte Gainsbourg - 5:55

9. Nick Drake - Pink Moon

8. Alizée - Gourmandises

7. Alela Diane - The Pirate's Gospel

6. Madonna - Hard Candy

5. Zero 7 - Simple Things

4. Duffy - Rockferry

3. Britney Spears - Circus

2. Ingrid Olava - Juliet's Wishes

1. Goldfrapp - Seventh Tree

love is a place

Alle, og da mener jeg alle, må se Angels in America en eller annen gang. Meryl Streep, Emma Thompson, Mary-Louise Parker, Al Pacino, Justin Kirk, Patrick Wilson, Jeffrey Wright og Ben Shenkman i skjønn harmoni (og disharmoni). Vi snakker seks timer, men det er seks timer som går fortere enn noen seks timer du har opplevd før. Du blir sugd inn, og blir du ikke følelsesmessig engasjert av dette, har du sjel er lik null. Jeg har sett det to ganger, og planlegger å se det en tredje gang når jeg skal prakke det på hytteturfolket når jeg legger ut på, ja nettopp, hyttetur på onsdag. Jeg ser det for meg: ild i peisen, snø som faller utenfor og HBO på sitt aller beste på TV. Jeg gleder meg.