la voix

Jeg vet at jeg har sett en god film når jeg kommer skjelvende og/eller gråtende ut fra en kinosal (uten at det var på grunn av noe skummelt eller ekkelt). Det skjer ikke ofte. Jeg er ikke så altfor lett å rokke ved. Selv om jeg ikke tror at noe noen gang kommer til å slå Titanicgrininga mi, har det i det siste vært en del gode kandidater. Uansett, i dag skjedde det igjen. Jeg så Milk for andre gang på kino. Klart var det trist og jævlig første gang også, men mellom da og i dag har jeg lest meg mer opp på hvem Harvey Milk var og hva han har gjort, så den gjorde ekstra sterkt inntrykk i dag. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg skal ikke spoile noe, men da det lille klippet av den ekte Harvey Milk som vinker til tilhengere med et digert glis rundt munnen og tårer i øynene blir vist rett før rulleteksten, klarte jeg ikke å holde igjen. Vel, ikke at jeg prøvde heller.



For dere som eventuelt ikke vet hvem Harvey Milk er, eller rettere sagt var, her er en bitteliten innføring: Harvey Milk var den første åpne homofile som ble valgt til byråd i San Francisco. Før dette hadde han stilt til kandidat tre ganger uten å lykkes. Som byrådsmedlem kjempet han for minoritetsgrupper, noe som såklart gjorde konservative meget irriterte, også en av hans politiske rivaler (som jeg ikke skal nevne navnet på ettersom det er kjipt hvis du skal se filmen) som endte opp med å skyte og drepe både daværende borgermester og Milk. Da er linjende tegnet, og jeg anbefaler deg på det sterkeste å se filmen for å få med deg alt det fantastiske og forferdelige som hendte i mellom.



Verden trenger flere som Harvey. Det som er dust er at det ser ut som Milk ikke har lenge igjen, i alle fall på trønderske kinoer, skal man se på billettsalget. En skulle virkelig tro at Oscar for beste manus og beste mannlige skuespiller skulle hjelpe. Jeg mener, alle dro jo for å se Slumdog Millionaire etter Oscarutdelinga. Nuvel, her er manusforfatterens takketale. Emosjonelt indeed.