Tre forskjellige ting:
I går så jeg La Vie en Rose, og det er vel ikke noe tvil om at Marion Cotillard fortjente den Oscaren. Hun bar hele filmen, og var ikke avhengig av en eneste medskuespiller for å gjøre en helt fantastisk innsats. Jeg visste at Édith Piaf hadde hatt det vondt, men at det var så mye smerte hun hadde opplevd visste jeg ikke. Jeg kan umulig forestille meg hvor forferdelig det må ha vært. Med en gang man såvidt begynner å smake på lykke, blir det revet bort på den mest brutale måten. Jeg har lenge tenkt på å såvidt begynne å sjekke ut Édith Piaf, men jeg har liksom aldri helt visst hvor jeg skulle begynt hen. Det er jo så fantastisk mye. Tips, anyone?
"17. mai er den lykkelige kjernefamiliens demonstrasjonsdag mot oss som ikke har gjort det vi skal i livet. Så en gang, skal jeg sprenge meg i lufta. Rett ved en lykkelig kjernefamilie. Jeg blir kvalm!" -norsklæreren min om 17. mai.
I dag har American Life seksårsdag! I den anledning tenkte jeg å poste min favorittsang av Madonna som, ja nettopp, befinner seg på akkurat det albumet. Et særdeles undervurdert et sådan. Nothing Fails, live med gospelkor:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar