Jeg vet at jeg har sett en god film når jeg kommer skjelvende og/eller gråtende ut fra en kinosal (uten at det var på grunn av noe skummelt eller ekkelt). Det skjer ikke ofte. Jeg er ikke så altfor lett å rokke ved. Selv om jeg ikke tror at noe noen gang kommer til å slå Titanicgrininga mi, har det i det siste vært en del gode kandidater. Uansett, i dag skjedde det igjen. Jeg så Milk for andre gang på kino. Klart var det trist og jævlig første gang også, men mellom da og i dag har jeg lest meg mer opp på hvem Harvey Milk var og hva han har gjort, så den gjorde ekstra sterkt inntrykk i dag. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg skal ikke spoile noe, men da det lille klippet av den ekte Harvey Milk som vinker til tilhengere med et digert glis rundt munnen og tårer i øynene blir vist rett før rulleteksten, klarte jeg ikke å holde igjen. Vel, ikke at jeg prøvde heller.
For dere som eventuelt ikke vet hvem Harvey Milk er, eller rettere sagt var, her er en bitteliten innføring: Harvey Milk var den første åpne homofile som ble valgt til byråd i San Francisco. Før dette hadde han stilt til kandidat tre ganger uten å lykkes. Som byrådsmedlem kjempet han for minoritetsgrupper, noe som såklart gjorde konservative meget irriterte, også en av hans politiske rivaler (som jeg ikke skal nevne navnet på ettersom det er kjipt hvis du skal se filmen) som endte opp med å skyte og drepe både daværende borgermester og Milk. Da er linjende tegnet, og jeg anbefaler deg på det sterkeste å se filmen for å få med deg alt det fantastiske og forferdelige som hendte i mellom.
Verden trenger flere som Harvey. Det som er dust er at det ser ut som Milk ikke har lenge igjen, i alle fall på trønderske kinoer, skal man se på billettsalget. En skulle virkelig tro at Oscar for beste manus og beste mannlige skuespiller skulle hjelpe. Jeg mener, alle dro jo for å se Slumdog Millionaire etter Oscarutdelinga. Nuvel, her er manusforfatterens takketale. Emosjonelt indeed.
Det er fredag, og jeg har endelig samlet krefter til å blogge litt om Trondheim internasjonale filmfestival Kosmorama. I år var jeg igjen frivillig, noe som betyr så mye gratis film jeg vil, når jeg vil. Markedsgjengen, som jeg var med i, gjorde ferdig alt arbeid før alt begynte, og fikk derfor fri fra jobb under hele festivalen. Jeg har sett så mye bra, og noe dårlig. Jeg synes det er hakket kulere å dra frem det bra. Jeg velger meg ut ni favoritter. Ja, ni er mye med tanke på at jeg tilsammen så søtten filmer.
Skulle du få tilbudet om å noengang se én eller flere av disse filmene, så nøl ikke med å takke pent ja! Trykk tittel for trailer.
På en måte er det godt at det kun er en gang i året, for det er merkelig hvor sliten man faktisk blir av bare å sitte stille og se fremover. Jeg hadde ikke overledt uten kaffe, for å si det sånn.
Mitt liv de siste 9 dagene: like rotete, uorganisert, kaotisk og overveldende som lageret på jobb. Bare at istedet for smågodt, marsipanpølser og lakrisstenger har det vært prøver, innleveringer, pugging og jobbing i et kjør. Det største problemet jeg alltid har hatt med skolen er det at lærerne i de forskjellige fagene aldri samkjører seg eller snakker med hverandre. Det er enkelt: jo mer vi får å gjøre samtidig, jo kortere tid får vi på hver enkelt oppgave. Dette resulterer i dårligere resultater enn hva det kunne ha vært. Det har jeg fått merke selv. En lang og god klem fra Ingrid hjalp, da.
Har jeg gjort noe gøy siden sist? Joda, noe. Jeg har for eksempel endelig fått sett Slumdog Millionaire. Se den. Jeg tror jeg hadde satt enda mer pris på den hadde jeg ikke måttet sitte helt ytterst helt lengst ned mot lerretet. (Andre kinotips: Changeling, The Curious Case of Benjamin Button, Revolutionary Road). Jeg gleder meg masse til å få sett Milk og til The Reader kommer. Jeg begynte å grine da Kate Winslet vant sin første Oscar. På tide spør du meg.
Åh! En gøy ting til. I går var jeg på servicekurs på jobb, og hun som holdt kurset hadde handlet hos meg. Hun beskrev det som "en fantastisk opplevelse" og målte egentlig det meste opp imot hvordan jeg hadde behandlet henne som kunde. I dag når jeg var på jobb kom hun innom og sa noe som "Hallo! Hvordan går det med superstjerna mi? Jeg skal bruke seg som eksempel når jeg har kurs for den andre Location-avdelinga, med navn og alt!". Da ble jeg forfjamsa, litt flau, veldig glad og ganske stolt. Det så hun tror jeg, for hun fortsatte raskt "det er deg vel unt! Det var en helt fantastisk opplevelse for meg! Utrolig flott, altså!". Engasjert kan man si. Jeg fikk uansett lært mye på kurset, da. Det er mye man ikke tenker på, som man bør tenke på når det kommer til service og kundebehandling. Neste gang du kommer, Trond Giske, sier du ikke nei til den stratosen for en tier sammen med popcornet! Bare en kiosk, sier du? Pffft, sier jeg.
Ting ser noe lysere ut framover. Ikke en eneste innlevering jeg vet om før om en to ukers tid, Kosmorama begynner på torsdag, jeg har tatt meg fri fra jobb i en uke, og fra i natt av vil YouTube kontinuerlig fylles opp med videoer fra Britneys nye turné. Ja, jeg er spent! Selv om hun ikke lenger kan å danse og at setlista suger hest.
