ny blogg

http://succexy.blogg.no/

non, je ne regrette rien

Tre forskjellige ting:

I går så jeg La Vie en Rose, og det er vel ikke noe tvil om at Marion Cotillard fortjente den Oscaren. Hun bar hele filmen, og var ikke avhengig av en eneste medskuespiller for å gjøre en helt fantastisk innsats. Jeg visste at Édith Piaf hadde hatt det vondt, men at det var så mye smerte hun hadde opplevd visste jeg ikke. Jeg kan umulig forestille meg hvor forferdelig det må ha vært. Med en gang man såvidt begynner å smake på lykke, blir det revet bort på den mest brutale måten. Jeg har lenge tenkt på å såvidt begynne å sjekke ut Édith Piaf, men jeg har liksom aldri helt visst hvor jeg skulle begynt hen. Det er jo så fantastisk mye. Tips, anyone?



"17. mai er den lykkelige kjernefamiliens demonstrasjonsdag mot oss som ikke har gjort det vi skal i livet. Så en gang, skal jeg sprenge meg i lufta. Rett ved en lykkelig kjernefamilie. Jeg blir kvalm!" -norsklæreren min om 17. mai.

I dag har American Life seksårsdag! I den anledning tenkte jeg å poste min favorittsang av Madonna som, ja nettopp, befinner seg på akkurat det albumet. Et særdeles undervurdert et sådan. Nothing Fails, live med gospelkor:

asking for flowers

Når noen dør skal man være trist. Så etterpå skal man ikke snakke om det. Det blir nesten tabu. Sånn sett beskriver Is-slottet av Tarjei Vesaas mange tanker jeg hadde rundt et selvmord som skjedde i klassen i september. Hovedpersonen er opprørt fordi det virker som dødsfallet til en klasseveninne etter noen uker plutselig er totalt glemt, og slik følte jeg det også ganske lenge etter det skjedde i vår klasse. Jeg husker spesielt hvor vondt det var at det stod én pult tom i klasserommet. Heldigvis fikk jeg snakket mye med en nær venn av han som begikk selvmordet, og i ettertid en god venn av meg óg, etter det skjedde. Uten det vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle fått utløp for alle tankene jeg hadde rundt det. Det går fortsatt ikke én eneste dag uten at jeg tenker på det.

Ålreit. Over til noe mye mer morsomt: Ellen DeGeneres og en Hawaii chair!

i'll be the garden, you'll be the snake

Jeg har fått mange spørsmål fra bloggens iherdige fanskare et spørsmål om hva bloggnavnet betyr. Det er rett og slett en tittelen på en sang fra Ingrid Olavas album Juliet's Wishes som heter, ja nettopp, George, Fred and Me. Spill av under hvis du vil høre.



Jeg synes norsk musikk generelt har en tendens til å bli veldig opphauset både i Norge og i utlandet. Opphauset kun fordi det er norsk, og jeg tror det overrasket folk at det går an å lage ålreit musikk her også. Jeg mener derfor at mange får litt i overkant mye skryt. Jeg har en forkjærlighet for kvinner med gitar og/eller piano/keyboard/synth. Her har Norge hatt en liten eksplosjon de siste årene. Singer/songwriter-tradisjonen i Norge begynte vel så smått med Unni Wilhelmsen midt på nittitallet. Jeg var hardcore Unni-fan når jeg var 15-16, og hun vil alltid ha en pitteliten plass i hjertet mitt. Så for et par år siden, begynte de å dukke opp over alt. En kan nevne i fleng; Marit Larsen, Susanne Sundfør, Rockettothesky, Elvira Nikolaisen, Christel Alsos, Silje Nes, Hanne Hukkelberg, Marte Wulff, Karen Jo Fields osv. Noen er bra, noen er ålreite, mens andre finner jeg temmelig håpløse. Jeg vet jeg kanskje gjør meg upopulær når jeg går ut imot type Susanne Sundfør, Rockettothesky og ikke minst Ida Maria, men tingen er at det fins så mange andre som gjør det samme så mye bedre. Ålret... Dette skulle ikke være en "jeg er sur og bitter-post". Det eneste jeg egentlig vil frem til er at jeg ikke tenker sånn om Ingrid Olava. Der mener jeg vi har noe unikt. Greit nok, det er tusen damer der ute som spiller piano og utleverer seg selv, men ingen gjør det akkurat som henne. Nei, om dere ikke har hørt flere Ingrid Olava-låter enn de som ble spilt på P3, gjør det nå. Du kommer ikke til å angre.



Jeg og Eli har bestemt oss for å gå til anskaffelse av to stykk fisk når vi begynner på folkehøgskole til høsten. De skal hete Brynjulf og Verner, oppkalt etter hvilke navn som har navnedag på henholdsvis oppmøtedagen og første skoledag. Nå gjelder det bare å finne fisker som digger å være greit alene i en bolle, som lever i sånn ca. akkurat ti måneder og som ikke trenger mye stell eller dilldall. Jeg ønsker oss lykke til med det.

Jeg bytter emne igjen: Madonna falt av en hest i morges, og ble sendt på sykehus. Er det da litt slemt at jeg tenkte "Faen heller om hun avlyser konserten!" før jeg tenkte "Åhærregud, går det bra med henne?!" (jeg tenkte jo det óg... etterpå). Det årna seg visst, og hun kom unna med blåmerker og "mindre skader". Bedre enn sist i allfall, da både kragebein, ribben og en hånd knakk. Hold deg unna hester før 28. juli, okei? Jeg drømte forøvrig i natt at jeg var med eller var leder i en Madonnakult og løp rundt og ropte "MAKE WAY FOR THE QUEEN!!". Jeg ler, men liker det litt.

Jeg liker forøvrig å se for meg at ulykka så sånn ut:

our noses have begun to rust

Det er helt vilt hvor fort tiden går. Ikke når du venter på at den skal gå, men når du ser tilbake på ting. Jeg skulle egentlig på jobb i dag ganske lenge, men fikk en telefon og fikk beskjed om at jeg bare behøvdes i en time mellom halv ni og halv ti i kveld. Da fikk jeg panikk, og ble desperat etter å ha noe å gjøre. Jeg og Ingrid i klassen forsøkte derfor desperat å arrangere en kveld på et utested i byen sammen, men det gikk ikke akkurat. Jeg føler at jeg lever et temmelig innholdsløst liv for tiden. Jeg har et en god samling knallgode venner som alltid er der, men jeg har kanskje gjort for lite for å holde på de gode "bekjente". Det kan sikkert ha noe å gjøre med at alle er travle for tiden. Det er tross alt innspurten på siste skoleår på videregående. Jeg har på den andre siden ingen rett til å klage, ettersom jeg ikke akkurat jobber ræva av meg for å holde kontakt eller tar initiativ til noe som helst. Jeg håper det tar seg opp snart. Nå er russetida rett rundt hjørnet, og så kommer sommerferien, før jeg drar avgårde på folkehøgskole. Der vil jeg nok få både nye impulser og venner så det holder.

Jo, tilbake til det med tiden. Jeg lette etter noe så spennende som når jeg spilte av en spesifikk sang for første gang. Dette førte meg til MySpace-kommentarene mine. MySpace har jeg ikke brukt på evigheter, og er derfor så godt som blitt en oppbevaringsplass for ting som de var før. Nå tror du vel kanskje jeg skal komme med en lang tirade om hvor mye bedre ting var før, men det er ikke det jeg skal. Det er klart jeg savner visse ting, men jeg har det bedre nå. Jeg brukte MySpace fast mellom 2005 og 2007 vil jeg si, altså da jeg var 15-17 som nettopp er den perioden man virkelig finner ut av seg selv, roter og eksperimenterer (lukk kofferten), og knytter masse nye bånd. Jeg begynte i alle fall å skumme igjennom fra begynnelsen, og så utviklingen fra usikker og innelukka metalgutt til den jeg så godt som er i dag. Alt var der. Nye venner og de første forelskelsene, ting jeg hadde glemt. Ting jeg ikke har tenkt på på hundre år. Det virker som så utrolig kort tid siden, samtidig som det virkelig kjennes at mye tid har gått, og at jeg har både vokst og utvikla meg. Noe som i grunn er betryggende, selv om jeg jeg nå og da ønska meg tilbake til den tiden, der jeg satt og leste side opp og side ned meg gamle minner (klisjé, ja jeg vet, skyt meg).

Ok, dette var ikke mye hemmelig eller noe, men det var sinnsykt godt å få det ut.

Og hurra, her har jeg laga en kollasj. C'est moi fra 2005 til nå:

don't take out your handkerchiefs

Her kommer en del småtteri:

Nå er jeg frisk, i allfall så frisk som jeg kan bli. Bortsett ifra at jeg har blitt forkjøla, men det telles ikke som å være syk, når man har vært spysyk lenge. Nå er jeg rastløs, og vurderer egentlig å dra til byen bare for å komme meg litt ut. Jeg skulle i grunn komme litt i kontakt med omverdenen i går kveld, men ditt og datt gjorde at det passet bedre i kveld. Det er jo vel og bra, men det er jo så lenge til i kveld!

Det var når jeg gikk til butikken i går at jeg innså at jeg hadde vært borte og utenfor lenge. Tre dager uten å kjenne friskluft er skumle greier. Man venner seg på det, og merker først hvordan man har savnet det idet man kommer ut igjen. Det var veldig godt. Også har det jo blitt så varmt!

The L Word. Jeg spør meg selv, nesten daglig, hvorfor jeg ser på det. En 40 minutter lang episode består jo sånn ca. av 20 minutter pinlig lange og liksomsexy sexscener. Det er nesten ikke en overdrivelse engang. Selv om jeg, kanskje hvert femte minutt, gremmes over dårlige sjekkereplikker, forferdelige hook-ups eller ekle karaketer får jeg ikke nok av det. Hadde det ikke vært for Alice og Shane, hadde jeg nok hoppa av for lenge siden. De holder det nokså friskt. Uten dem hadde det vært ei stor orasnje, klissete gugge.

Forresten: sjekk ut Grooveshark. Finner du det ikke på Spotify, finner du det kanskje mest sannsynlig her (...men ikke kjeft på meg hvis du mot formodning ikke skulle gjøre det).

i can see your halo halo halo

moon river

Jeg hater, hater, hater å spy. Enda værre er det å spy offentlig. På elleve timer spydde jeg åtte ganger i går kveld, i natt og i morges. Jeg begynte såvidt å kjenne meg rar i magen på jobb, så jeg dro. Det gjorde jeg jammen rett i, for idet jeg setter meg ned for å trekke litt luft kommer det. Utover mine yndlingstøysko, selvfølgelig. Jeg følte meg bra igjen. Sånn er det jo etter man har kasta opp. Jeg fant en søledam og fikk vekk det verste spyet fra skoene, og kom meg på bussen hjem. Halvveis måtte jeg gå av å spy igjen. Jeg tok taxi hjem derfra, og fyttigrisen så flaut det er å sitte å stanke spy. Uansett, nok detaljer nå, jeg har hatt en ganske jævlig natt (jeg drømte i tillegg at hele The L Word foregikk på døvespråk) og morgen. I dag har jeg levd på Cola og luft. Jeg har prøvd meg på å spise både banan on tomatsuppe, men ikke mye gikk ned, men nå spiser jeg! Jeg spiser brød FFS! Det må være et tegn på at ting begynner å se bedre ut. Jeg har en mistanke om at jeg ble smitta av omgangssjuken da jeg besøkte slekt på Levanger hvor samtlige nettopp var ferdig med det. Det var risikabelt, men jeg vil allikevel si det var verd det, for jeg har verdens nydeligste søskenbarn. Og jeg er hans vitne. Som er det samme som fadder. Bare borgelig. Ikke kristelig. Skoene er forøvrig også ferdigvaska nå. Greit i grunn, de trengte det.


I forrige uke var klassen på kunstutstilling, og jeg tar meg friheten til å påstå at dette ikke er kunst: